Denne siden er til minne om min kjære Pia av Trustenberg som bare ble 9 år gammel.
Nå har det triste hent at min kjære Pia Av Trustenberg har gått bort fra meg, så alt for tidlig. Bare 9 år gammel. Jeg husker så godt dagen den 10. august 2000. Jeg reiste til Gjøvik for å se Hovawart for første gang. Hadde aldri hørt om den hunderasen før. Din søster og du var igjen på Kennel Trustenberg, så Mona var så snill å ta dere med til Gjøvik så jeg fikk hilse på dere og mor. Jeg smeltet helt når jeg fikk se deg, så du ble med meg hjem med en gang. Jeg har ikke angret en dag på at jeg kjøpte Hovawart.
Du og jeg ble kjempegode venner, vi var på mange utstillinger, men dommerene syntes du var litt blass i fargene og at du var litt liten av vekst. Men etter som tiden gikk rettet dette seg for du hadde en voldsom pels og det vant du på. Men for meg var du alltid den vakreste hunden.
Du ble NUCH da du var 2 år og 3 mnd. Vi ga ikke opp og da lykkes det til slutt. Vi var i lydighetsringen, og fikk etter hvert opprykk til kl 2. Siden har du hatt to valpekull, og født 12 flotte valper. Men vi var litt uheldige med 2 som kjøpte valper fra ditt første kull. De kom dessverre til mennesker som ikke kunne ta vare på dem og være snille med dem. Vi tok begge tilbake hit men de var så ødelagte i sjel og sinn så de måtte dessverre avlives i ung alder. Det var synd, men det ble slik. Du var stolt av alle valpene dine.
Da du var drektig med ditt første kull opplevde du og miste din beste venn, Bonso. Dere to lekte bestandig sammen, men en kveld dere holdt på å springe og ha det gøy, løp Bonso rett på en hoggorm som lå å solte seg. Han ble bitt i labben, og døde neste dag. Vi sørget mye over han begge to. Vi laget grav plass til han, og der satt du mye, for du visste han var der.
Når du hadde fått de første valpene dine, beholdt vi en liten flott hannvalp som fikk navnet P-H Sønn Aicko. Du og Aicko holdt bestandig sammen. Han var stoltheten din og ikke uten grunn!
Helt fra første valpeshow han var på vant han alt i utstillingsringen, så det var ikke rart vi var stolte. Neste kull beholdt vi en søt tispevalp. Hun ble ikke noe dårligere i ringen enn sin bror. Bjuti vinner det meste hun også, så du kan være en stolt mor.
Så var alt bra til i januar 2009. Du begynte å skrante litt. Vi var hos veterinær som mente at du hadde livmorbetennelse. Du ble ikke noe bedre, så vi var hos veterinæren igjen, men han fant ikke noe nytt. Etter en tid begynte du med tørrhoste. Veterinæren mente det skulle gå over. Du begynte å drikke mye mer enn før og fikk et rift i munnen.
Det ble mange besøk hos veterinær. Vi tok urinprøver av deg. Du gikk ned i vekt, 7 kg. Jeg tenkte det værste, men prøvde å ikke tro at det var sant. Du klarte ikke å spise tørrforet ditt, så begynte jeg å steke vafler til deg, og da lyste du opp for det var det beste du visste. Så da ble det vafler og wienerpølser hver dag. Jeg trodde såret du hadde i munnen ville gro og bli bedre etter hvert, men det ble det ikke. Du ble tungpustet, hostet mye mer enn før og ble stiv i kroppen. Nå orket jeg ikke å se deg slik lenger, så jeg ringte til Gjøvik smådyrklinnikk den 30. juni. Der fikk vi time til helsjekk den 2 juli. Sammen dro vi dit for å undersøke deg. Jeg hadde mine tanker om dette, men prøvde å la det være. Hos veterinæren ble vi meget godt mottatt, de tok ultralyd, blodprøver og CT. De gjorde alt for å finne ut noe. De fant kreft. Livmorbetennelse og svulster i jur, spredning i lunger, i ryggeraden og ledd i bein.
Da bestemte jeg meg for at du skulle få slippe fra alle smerter du hadde hatt den siste tiden. MIN KJÆRE PIA.
TAKK for alle gangene du trøstet og vasket meg i ansiktet når jeg var lei meg og gråt. Du er den KLOKESTE HUNDEN JEG HAR HATT I HELE MITT LIV! Jeg glemmer deg aldri. Du lever hos meg bestandig. FRED OVER DITT MINNE KJÆRE VENN.
Helga Bergvatn
